Farvel

Da jeg kom hit i juli, skal jeg innrømme at jeg noen ganger følte dette aldri kom til å ta slutt. At dette skulle være livet mitt over en lengre periode, var noen ganger vanskelig å takle. Plutselig ville jeg ikke lengre fullføre drømmen min, og jeg angret på at jeg hadde hatt denne drømmen… Det å ikke kunne språket, var vel kanskje det som var mest frustrerende. Når du ønsker så inderlig å kommunisere med noen, også bare fungerer det ikke. Heldigvis så snudde disse følelsene seg. Jeg fikk jo så god hjelp der! Språk tar tid, det læres ikke over natta. Og det var noe jeg bare måtte godta.

På barnehjemmet fikk jeg en ekstra familie. Alle klemmene og kyssa. All kjærligheten. Det er fantastisk. Det å bli stoppet på gata, bare for å prate. Utrolig hvor hjertelige disse peruanerne er! Jeg så plutselig hvor åpne disse menneskene var. Svært hjelpsomme og pratsomme. Dette gjorde at tankene snudde seg, og hver dag ble en fryd. Det å få lov å reise til skolen, og hjelpe til. Være hos barna på barnehjemmet på kvelden. Hjelpe til der det gikk å hjelpe til. Utrolig fint og givende. Bare det å få være med barna på kvelden noen timer før de skal legge seg. Utrolig, utrolig verdifullt. Bare det å kunne hjelpe til slik at tantene kan få et lite pusterom, de som jobber 24 timer i døgnet. For noen flinke damer!

Den siste uka gikk utrolig fort. Egentlig hele oppholdet har gått utrolig fort. Allikevel har jeg greid å ta vare på alle øyeblikkene og minnene. Minner og øyeblikk som jeg tar med meg i hjertet mitt for alltid.

Fredagen var min siste dag på skolen. Plutselig skulle jeg ikke lengre stå opp klokken halv 7 om morgenen og møte alle disse flotte barna. Plutselig var jeg på den siste dagen. Denne dagen var også fiesta for å feire barnas rettigheter. Noe som gjorde at det var full fart på skolen. For min del, passet det utmerket. Det gjorde det litt lettere å komme igjennom dagen. Gjorde at jeg klarte å glemme litt at dette egentlig var min siste dag. Midt i lekene ble det plutselig tatt frem at jeg skulle reise. Så mange pene ord de sa. Takk fra lærere. Så utrolig hyggelig! Men også veldig tøft. Det å få brev og tegninger fra hele 5 klasse, takk og masse gode klemmer. Det var noe jeg satte utrolig stor pris på. Selvfølgelig klarte jeg ikke holde tårene tilbake, og det ble en del snufsing når jeg måtte si farvel til alle. Selvfølgelig vet jeg at flere av disse menneskene, de vil jeg aldri møte igjen..

Søndag var dagen hvor kofferten og sekken var ferdig pakket, og dagen jeg reiste. Da jeg gikk ned i huset med Yrma, ble alle barna og tantene hentet. De hadde laget brev til meg alle sammen, som jeg fikk med meg. Jeg fikk også koselige ord og takk fra de største barna og tantene. Utrolig hvor heldig jeg er som har hatt disse menneskene i livet mitt! Mennesker som vil ha en stor plass i hjertet mitt for alltid.

Men vi vet alle at en dag kommer man til det siste kapittelet, og eventyret avsluttes. Kapittelet lukkes, og man må begynne på et nytt. Selvfølgelig er det bra at livet går videre, men det er også trist når det innebærer å reise fra de menneskene man er blitt så utrolig glad i. Jeg er så utrolig takknemlig for tiden min på barnehjemmet og skolen. Dette har gitt meg utrolig mye lærdom. Lærdom som jeg tar med meg videre i livet. Det er som pappa sa: «Snart er det ikke lenger en drøm, snart er det et minne». Det er der vi er nå når jeg sitter på flyplassen i Florida. Jeg er ikke lengre i Peru, og drømmen er nå et minne. Et fantastisk godt minne! En opplevelse i livet som kommer til å ha betydning for mine neste kapitler.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.