Ankomst Florida

Wow! For en reise!

Da jeg gikk fra pappa i sikkerhetskontrollen på Gardemoen, var alt jeg ville å snu. Tårene rant, kroppen verket, og jeg var rett og slett livredd. Det å miste den siste personen som gjorde meg trygg, var rett og slett forferdelig. Jeg trodde for en liten stund at verden skulle gå under. Etter sikkerhetskontrollen møtte jeg et hav av mennesker. Kø over alt, stress og lyd. Ettersom jeg ikke fikk gå inn i passkontrollen enda, satte jeg meg et relativt rolig sted (altså, helt rolig var det altså ikke!). Jeg fikk ringt til Steven, og fikk også nå noen gode og trygge ord av han J På telefonen fulgte han meg faktisk til en butikk slik at jeg kunne få kjøpt meg litt vann. De beroligende ordene i et kaos uten like, var gull verdt!

Da jeg kom inn på flyet, var jeg ikke særlig høy i hatten for å si det mildt. Jeg dro fram boka, og leste. Over gangen, altså «naboen min», satt ei ung dame med en baby. Ungen hylte som bare rakkærn, så jeg må innrømme at turen da så lite lovende ut! Mannen hennes hadde plass mye lengre bak i flyet, så det endte med at jeg fikk spørsmål av flyvertinnen om å bytte plass. Vel, jeg var ikke akkurat vanskelig å be J Litt lengre bak, samme sete, uten skrål like nærme.. JA TAKK!

Flyet som var forsinket på grunn av tekniske problemer, gjorde at vi hadde ventet i 2 ekstra timer på flyplassen. Når vi da fikk beskjed om rett før flyet skulle kjøre at det var mer, var det kjipt, men de lovet at det skulle være ferdig etter 20-25 minutter. Selvfølgelig var jeg vel kanskje ganske dum når jeg faktisk trodde at vi da ville komme av gårde.. I alle fall var ikke flyet klar for å kjøre før etter 1 time og 20 minutter.. Heldigvis var det dreamlinerfly, og lufta var bedre å puste i (ganske kaldt, men god luft. Kan vel ikke forvente alt perfekt?). Utvalget på skjermene av filmer og musikk var også bedre. Flyreisa gikk utrolig bra! Jeg holdt meg opptatt med lesing, film, musikk og søvn.

Da vi landa var det å gå igjennom immigration. Heller ikke da var jeg særlig høy i hatten. Jeg var sliten etter reise, og det gjorde det ikke bedre at jeg måtte forklare meg for en stor, høy, mørk amerikansk mann! Heldigvis fikk jeg dytta fram noen små svar, og det gikk veldig greit å gå igjennom. Selv om jeg kjente at hjertet galopperte inni meg.

Da jeg henta bagasjen var det mye styr, men bagasjen vår kom etter hvert. Vel, jeg skal jo ikke bare være borte i 2 uker, så jeg har jo med meg en del. Heldigvis har jeg klart meg med en koffert og en håndbagasje, bare at disse to er fylt opp til akkurat på kiloen! Her bruker vi maksen av grensa J Så når kofferten er på 22 kilo, håndbagasjen på 10, så skal det sies at for ei jente som meg, så er det ganske så tungt. Dette fikk vel mine «norske venner» med seg da jeg skulle prøve å få tak i kofferten min… Endelig var kofferten på båndet, og jeg sto klar til å ta imot. Det var mye mennesker, noe som gjorde at det var trangt om plassen. Så jeg tok tak i den, og skulle løfte den fort opp. Problemet var bare, at jeg var litt for svak. Det endte med at jeg måtte bane meg vei gjennom folka et lite stykke, mens jeg jobbet for hardte livet med å få dratt den tunge kofferten opp.. Vel, jeg så nok ut som en tomat for å si det sånn.. Allikevel skjønner jeg ikke at ingen av de store mannfolka hjalpt meg? Lille meg, de kunne jo bare strukket ut en hand å hjulpet meg når jeg kom springene? Istedenfor sto der bare å glodde..

Da bagasje og alt var henta, måtte jeg ringe hotellet for at de skulle komme å hente meg. Mannen i telefonen var rask med å svare, og jeg fikk forklaring på hvor jeg skulle gå. Utrolig stressa og varm som jeg var, kan jeg ikke akkurat si at jeg skjønte helt hvor jeg skulle gå. Det å få veibeskrivele fra en mann på et annet språk, og et sted du aldri har vært før.. Ja det gikk jo fint. Jeg fant a fram. Men når han sier på hjørnet til venstre, og jeg kommer ut og ser at DET hjørnet ikke er der fordi det er enda flere.. Ja da ble jeg så stressa, at jeg måtte le av meg selv.

Vel etter en lang stund, vi snakkes 20-30 min, kom endelig bussen å henta meg. Og AC’en på bussen var fantastisk! DA kunne jeg endelig senke skuldrene og slappe av. Det var vanvittig å se skilter med kjente navn, store bygninger, utallige lys! Wow! Ja, det var en utrolig frihetsfølelse!

Innsjekking og alt gikk supert, og da var det bare å finne rommet. Jeg gikk inn i heisen, og der sto det tallene opp til 12 etasje. Jeg med nummeret mitt fikk hjerneteppe og greide å gå ut i 5 etasje. Hvordan skulle jeg vite i hvilken etasje rommet mitt lå? Det var først da jeg gikk ut døra i 5 etasje at jeg fikk en åpenbaring. Det første tallet viste jo hvilket rom! Mitt startet på 3, noe som sa at jeg faktisk skulle ned igjen til 3.. Men jeg endte i alle fall opp på riktig rom J Og sovnet med en gang jeg la hodet på puta.