Da jeg var i Florida

Da jeg kom til Florida for snart en uke siden, var det rett og slett en helt utrolig frihetsfølelse. Jeg var helt alene, på en lang reise, i et land lang hjemmefra. Det var en ubeskrivelig følelse det å faktisk kjenne at nå startet livet MITT. Å ankomme Florida var første del av reisen, men også det stedet hvor jeg faktisk kjente på følelsen av å starte mitt eget liv. Nå bor jeg ikke lenger i de trygge omgivelsene hjemme, jeg har faktisk flydd vekk fra det trygge redet. Bokstavelig talt. 

Dagen i Florida var utrolig spennende. Da hadde jeg det utrolig gøy, selv om det også var ganske skummelt. Det å gå av en flyplass, hvor ingen en gang møter deg. Det er litt skummelt altså..

Jeg har noen ganger også tenkt på hvorfor jeg har tatt dette valget. Hvorfor drar jeg så langt hjemmefra helt alene, når jeg bare er 19 år? 

Vel. Mitt forhold til barnehjemmet har alltid vært nært. Pappa har fortalt masse historier, og for ei lita jente på barneskolen, kan dette gi en sterk tilknyttning selv om avstanden er stor. Drømmen om noen måneder i Peru har så lenge jeg kan huske, vært et stort ønske. Når da tiden begynte å nærme seg, og billetter var bestilt. Da begynte den eldre delen av Christine å tenke. Jeg var ikke lenger et barn som drømte om et liv i Peru. Jeg var ei stor jente som hadde en drøm, som om få uker skulle bli realitet. Disse følelsene må jeg innrømme gnagde mye inne i meg. Fordi jeg nå skjønte hva flere måneder i Peru faktisk ville si. Det ville ikke bare være lett, men også utrolig utfordrene. Flere ganger har jeg tenkt at det ville vært lettere om drømmen min var en annen. Gå et år på folkehøyskole, studere, jobbe et år.. Leve i de trygge rammene, bli i Norge...

Selvfølgelig endte det med at jeg dro. Nysgjerrigheten var stor, og også nedturen det ville vært å la være, unner jeg ikke meg selv. Jeg måtte reise. Jeg måtte realisere drømmen jeg har drømt i så mange år. Drømmen fra jeg var ei liten jente og ikke tenkte et fnugg på konsekvensene av mine drømmer :) Nå har jeg vært på reise i en uke, jeg har vært hjemmefra en uke. Jeg har begynt livet mitt, og mitt eget liv har jeg levd i en uke. Jeg bor i et helt annet land, opplever en helt annen kultur, lærer et helt annet språk. Noe som er både utfordrene og vanskelig. Allikevel har jeg utrolig mye glede i disse dagene. Jeg opplever barn som til tross for stor bagasje, smiler og ler fordi de nå har mulighet for å vokse opp i et trygt miljø. Barn som er misbrukt, har levd på gata, spist søppel, sovet på aviser.. Barn som på grunn av Prosjekt Peru nå sover i myke senger, spiser god mat, har venner, og ikke minst. Barn som på grunn av Prosjekt Peru fortsatt kan være barn!

Så når jeg nå opplever dette, så er det vært alle utfordringer. Det å se hvordan barna har det, leke med dem, oppleve gleden og takknemligheten. Det er rett og slett fantastisk. Selv om jeg fortsatt har tunge dager, hvor jeg noen ganger tenker på det trygge hjemme. Er dette noe som gjør at jeg vokser. Jeg lærer mye, og ikke minst om meg selv. Denne raske læringen om meg selv er noe jeg vet jeg ikke ville fått på samme måte om jeg ikke dro hit. 

Derfor ønsker jeg å si at det er utrolig viktig å følge drømmene sine. Drømmer kan bli realitet. Jeg tror iallefall det er utrolig viktig. Eller, jeg vet med sikkerhet at det er viktig. Om jeg ikke hadde fullført denne drømmen, ville det vært et større nederlag en gropa jeg var i de første dagene. Så kjør på, det ordner seg alltid til slutt. Iallefall, det ordner seg om man bestemmer seg for det.

Florida - Fort Lauderdale :)