De tøffe tidene..

Jeg må innrømme at det å reise så langt vekk, helt alene føles veldig tungt innimellom.. Helt ærlig sitter jeg nå her inne, og tårene bare strømmer. Mye av det er på grunn av at jeg ufattelig sliten etter bussturen, fordi jeg nesten ikke sov noe.. Men det er også på grunn av alle de utfordringene jeg må takle.. Det er mye glede i å være her. Det er fantastisk å være med ungene, det er fantastiske folk! Men allikevel føler jeg meg til tider veldig alene. Språket er vanskelig, og ingen å dele erfaringer med.. Også med min STORE fobi i forhold til insekter, er dette noe som gjør at det noen ganger raser litt for meg. Insekter, min store frykt. De er ikke til å unngå.. Jeg prøver å være tøff, prøver å manne meg opp som det heter.. Men noen ganger går det rett og slett ikke.. Allikevel er jeg nødt til å drepe insekter alene, uansett hvor store de er.. Og ja, jeg har lært metoder. Både bøker, sopekost, sko og vann er gode hjelpemidler. Men det er skummelt.

Nå skal det sies at jeg også har det veldig bra.. Og det er vel sunt å gråte litt innimellom. Jeg er jo ikke laget av stein tror jeg så.......

Allikevel vet jeg at det er verdt det i lengden, jeg må bare bli litt sterkere, hardere og tøffere..

Også det å se hvordan menneskene bor hver gang jeg er utenfor barnehjemmet tærer på kreftene mine. Det er rett og slett utrolig vanskelig og tøft å se så mye elendighet hver eneste dag. Heldigvis har barna her på barnehjemmet det utrolig godt, noe jeg må tenke på.. Hvor viktig dette barnehjemmet faktisk er for dem. Det å vite at slik verden på utsiden av barnehjemmet er, er slik disse barna opplevde før de kom hit. Det er rett og slett vondt, trist, urettferdig, tungt, vanskelig. Forferdelig..